Sommerferie 2017, uke 2, Cortina d'Ampezzo

Uke 2 (16-23. juli) av sommerferien tilbringes i Dolomittene, nærmere bestemt Cortina d'Ampezzo. Etter å hatt noen dager ved Liguriakysten, nærmere bestemt Porto Maurizio, blir det nå litt fjelluft. I Cortina er det muligheter for en skikkelig aktiv ferie om man vil: fjellturer, sykkelturer, via ferrata. Cortina ligger på 1244 moh, så her vil det nok ikke bli like hett som på Liguriakysten.

I gågata i Cortina
Cortina føles litt som Italias Åre, bare litt større - og med ganske mye heftigere fjell rundt, men det er her fiffen fra Roma kommer for å stå på ski. I Åre er det vel fiffen fra Stockholm som kommer (og brautende trøndere på partytur)

17. juli

Fottur opp i fjellheimen, mot Tofane, men ikke til toppen. Det blir nok cabelbane til topps en dag (Tofane de Mezzo, 3244 moh).
Vi kjørte til Ra Valles og gikk sti 407 opp til Ra Zestes, 2420 moh. og videre på sti 446 til vi kom ned bortenfor Ra Zestes og så rett ned (øst) og tilbake til bilen på Ra Valles. Det ble en fin 4-5 timers tur. Fjellet og underlaget er litt annerledes her enn hjemme. Mange glatte rullesteiner. Ikke like enkelt å gå med joggesko - savner fjellskoene.
Anders på vei opp fra Ra Valles - bratt og tynn luft. Det merkes at man er på over 2000 moh.

Planen er å følge sti 407 opp til en liten ruin av en hytte eller noe som ligger kliss inni fjellet. Vi ombestemmer oss når vi ser stien dit - og finner ut at det blir alt for langt i forhold til tiden vi har til rådighet. Vi tar et tryggere valg av sti - fornuftige fjellfolk vettu :-)
Anders på Ra Zestes

Cortina


På vei ned fra Ra Zestes. Sti 446 går nedover og så vender vi rett til høyre i skaret og ned.

Fin utsikt mot Cortina på vei ned.

18. juli

Ny dag, ny tur - på andre siden av dalen idag.
Vi kjørte til Rio Gere og gikk derifra og opp en fin tursti opp til skianleggene. Sti 212 oppover.
Rifugio Faloria - hytta der nede
Etter å ha lunsjet på neste hytte: Rifugio Capanna Tondi Famiglia Verzi, fortsatte vi videre på sti 215 mot Punta Nera.
Punta Nera. 



Litt rusten sti kanskje....

På sti 215 opp mot Punta Nera - stien er synlig bortover lausgrusen
Vi kom et godt stykke oppi lia, men med all den laussanda/steinene og joggesko var det ikke særlig trygt å gå - nok en gang: fjellheimen i Dolomittene er ikke det samme som hjemme. Hjemme er det fast grunn, her er det rullesteiner over alt - ikke noe særlig når det er bratt. Vi endte med å snu, og heller ta sti 223 og fikk en fin rundtur i bedre terreng (til skoene våre).

Hit, men ikke lenger.
Tilbake til krysset 215/223 igjen og vi fortsatte sti 223 mot Lago de Sorapis. Sti 223 kalles også Dolomitenhöhenweg.
Magisk landskap

Med hjelp av wire på vei ned. Stien videre er godt synlig mot venstre og i første passet sal vi ned til venstre og tilbake.

Plutselig ble det tordenvær og regn - bra vi er på vei ned. Sti 216 ned her.
På returen blir det sti 216 ned fjellsiden og deretter sti 213 til Tre Croci og sti 209 tilbake til bila på Rio Gere.
Nok en gang tenker vi å gå en tur, men ender opp med å ta en annen variant. Vi har ikke riktig skotøy til å gå i disse bratte, skråhellingene med rullestein - joggesko er ikke tingen. Uansett, fine turer til fjells - og det finnes alltids et alternativ :-)

19. juli

I dag blir det via ferrata - spennende :-)
Utsikten fra hotellrommet (eller egentlig et pensjonat) - opp mot Tofane, 3244 moh.
Via ferraten tar vi på toppen av Tofane di Mezzo, 3244 moh. Det blir kabelbane opp - og ned. Solv om det er midt i juli er det meldt 4-5 grader på toppen.
Kabelbane opp til Tofane de Mezzo

God utsikt fra toppen - utover Cortina og Dolomittene

På hytta Rifugio Cima Tofana på toppen av Tofane de Mezzo. Kort gåtur til toppen herifra.

Tilrettelagt med litt wire på vei til topps

Til topps på Tofane de Mezzo, 3244 moh. Det er alltid et kors på toppen av fjellene i sydligere strøk (ihverfall Spania, Frankrike og Italia).
Vi skulle gå via ferrata fra Tofane de Mezzo, 3244 moh, til Tofane de Dentro, 3238 moh.
Fascinerende hvordan fjelveggen stopper tåka - og fascinerende fjellformasjon. Via ferratane gikk på høyre side av denne kammen.
På veien opp til Tofane de Dentro gikk vi oss på noen grotter og ruiner. Tofane hadde noen av de blodigste slagmarkene i første verdenskrig. Dette var frontlinjen mellom italienske og østerrikske styrker.
På veien opp til Tofane de Dentro kom vi tilfeldigvis over noen grotter fra første verdenskrig. Her var det maskingevær-lager (eller gjemmested)

I grotta - islagt gulv.

Rester fra leiren/hytta fra første verdenskrig. Her var det kamper mellom den italienske og den østerrikske styrken.

Tofane de Dentro, 3238 moh. Ett kors her også. Tofane de Mezzo i bakgrunnen.
Tofane de Dentro
Cortina nede i dalen

På vei tilbake til Tofane de Mezzo - her på det luftigste stedet. Fascinerende fjell forresten.

Via ferrataen på Tofane var relativt enkel, og med konsentrasjon var det for det meste ikke nødvendig med sikring. Vi brukte den selvsagt når vi først hadde den, men ikke særlig utfordrende via ferrata. Denne er for alle :-)

Etter Tofana dro vil til Passo Falzarego for å gå/klatre en annen via ferrata. Uvisst hva vi går til da vi ikke vet hva de ulike kategoriene betyr. Det kan bli gøy, det kan bli fadese...
Passo Flazarego. Vi parkerte ved hytta Da Strobel
Ca 1-2 km å gå fra parkeringen og til der vår via ferrata starter. Det ser skumlere og skumlere ut jo nærmere vi kommer.
Tja, oppgjennom der et sted skal via ferrataen gå...
Helikopterlandingsplass - kanskje det trengs??
Anders i gang. Her har vi (eller Anders, jeg står fortsatt på start) klatret 3 m opp. Bratt og ekkelt.
Vel, det ble ikke mye via ferrata her. Jeg fikk skjelven og stoppet etter 5 meter opp. Frykten for at det skulle bli enda værre var der - og da hadde jeg ikke kommet hverken opp eller ned. Så, det ble bomtur det gitt, i hvertfall via ferrata-messig. Veldig fint område da :-)


Med hjelmen på sekken og på nei ved igjen
Vi tok en biltur over Passo Falzarego og til Arabba og tilbake i stedet. Fantastisk fine grønne daler - og imponerende vegarbeid over passet.

Idyll i Dolomittene

Vegen opp mot Passo Falzarego og videre til Cortina - det er ikke bare i Norge de må lage veier som snor seg oppover.


Gjendekt veg - i tilfelle ras

Til tross for en bommert med den ene via ferrataen ble det en fin dag med en snill via ferrata og en biltur i Dolomittene :-)

20. juli

I dag blir det el-sykkeltur til Prato Piazza Plätzwiese, ca 2 mil fra Cortina. Her blir det lunsj og lading, og deretter videre over fjellet til Untergasse, Dobbiaco/Toblach og så tilbake til Cortina - en fin rundtur. Håper batteriene holder helt tilbake til Cortina.

Fra Cortina går det en fin sykkelvei mot Toblach - her slipper vi stort sett å være på hovedveien.
På vei ut fra Cortina
Like etter Cimabanche går det av en traktorvei opp til Prato Piazza Plätzwiese. Her er det bratt oppover og veldig lettvint med elsykkel. Må si jeg følte meg som en juksemaker når vi passerte slitere på vanlig sykkel opp - hvilket jeg også var....
Siste stykket opp mot Prato Piazza - her begynner det å flate ut

Prato Piazza Plätzwiese
På motsatt side av Prato Piazza går det bilvei og både bil- og bussturister kom opp hit.

På vei ned fra Prato Piazza var det lysregulering - smal vei og ikke rom for møtende trafikk. Bratt og svingete ned.
Mens vi venter på grønt



Minner litt om Ondskapens hotell - et litt øde og forlatt hotell
Elsykkelturen var superfin og det var gøy å prøve elsykkel - gud, for en oppfinnelse!! Det blir tungt å komme hjem til vanlig sykkel. Vi syklet også forbi skistadion i Toblach/Dobbiaco - og jeg skjønte først etterpå at det er her det går mange, mange worldcup skisytter-renn (det er Dobbiaco som er det italienske navnet. Ole Einar Bjørndalen har forresten bodd her i lengre tid.

21. juli

Biltur til Lienz, Østerrike, ca 8 mil fra Cortina. Lienz er den største byen, og distriktshovedstad i Øst-Tirol.

Utsikt fra Schloss Bruck, et slott fra 1200-tallet - beliggende rett utenfor Lienz sentrum

Lienz sentrum

Gatekunst/-pynt i Lienz: hengende klær

Torget - koselig og artig med "pepperkakehuset" til høyre
Etter Lienz fant vi ut at vi skulle kjøre om Anterselva på vei hjem. En real omvei, men fint å få sett litt. For å komme dit måtte vi over Passo Stalle. Vi så på kartet at det gikk vei der, men fikk det ikke helt til å stemme med googlemaps-anbefalingene. Uansett, vi tok sjansen. Passo Stalle ligger på grensa Østerrike-Italia.

I det vi ankom Passo Stalle ser vi et skilt med en fiktiv klokke som viser at veien er åpen hver hele time og i 15 min. Flaks for oss at vi kom dit nøyaktig kl 15.59. Vi skjønner kjapt hvorfor veien er åpen for nedkjøring i ett kvarter hver time: det er kun plass til en bil i bredden ned passet. Altså fikk man kjøre ned passet fra kl hel til kvart over - og opp fra halv til kvart på. Nedkjøringa tok ca 15 min - så da rakk de sist startende å komme seg unna før neste kolonne kom i mot. ....og det var nok derfor googlemaps ville ha oss en annen vei - dette hadde nok ikke vært den raskeste veien til Anterselva om vi hadde bomma på timesloten. Veldig fascinerende nedkjøring og veldig god utsikt utover dalen - innimellom trærne. Nok en gang, det er ikke bare i Norge de har utfordrende steder å bygge vei.

Hårnårssvinger ned fra Passo Stalle og til Anterselva
Anterselva lå i ei gryte, og slettes ikke mye å se - kjørte kjapt igjennom.

Vi kjørte bakveien inn til Cortina fra Toblach - via Misurina. Et bittelite idyllisk sted.
Lago de Misurina
Mens vi stoppet her kom det en skog med veteran biler. Det viser seg at det er det klassiske "bil-løpet" Coppo d'Oro delle Dolomiti (Gold cup of Dolomites, lenke fra eventet i 2017.). Dette var er bil-løp som ble hold fra 1947-1956 på veiene rundt om i Dolomittene, over 10-15 pass, med start/stopp i Cortina. Vinneren var den som kom først i mål og da sier det seg selv at noen tok en del sjanser på de bratte, smale veiene. Løpet måtte avsluttes pga stygge ulykker.
Nå er dette et "oppvisningsløp" og det er kun et visst antall biler fra en viss tidsepoke som får delta (120 biler fra 1919-1961 og 30 biler fra 1962-67).

Vi ramla helt tilfeldigvis borti Coppa d' Oro delle Dolomiti og fikk se enormt mange gamle, stilige og morsomme biler. Helt utrolig at de er kjørbare - og spesielt på disse bratte fjellveiene.



22. juli

Fottur ved Passo Giau. Her skulle også Coppo oro Dolomites passere - så vi fikk med oss noen biler til. Ferrari hadde også noen oppvisningsbiler med
Artig gammel Porsche - passerer Passo Giau

Legg til bildetekst

Ferrari Aperta, Ferraris hybridbil på fremvisning

Slak variant av Trollstigen
Etter å ha sett noen biler igjen skal vi gå en fjelltur til Monte Cernera, 2664 moh.
Monte Cernera, 2664 moh. Toppen til høyre i bildet. Oppstigning langs eggen på høyre side.

Nesten norsk nasjonalromantikk, men denne gang italiensk - selv om det ligner på Freia-reklamen

En fredet sjeldenhet: Edelweiss. Den trives best i høyden (2-3000 moh) og vokser på litt utilgjengelige plasser og er ofte assosiert med fjellklatring. Flaks at jeg kom over en - og dette var den eneste her :-)
Artig formasjon

Grei sti å følge bort til selve starten avoppover'n på fjellet. Her var det festet en wire for hjelp opp den litt svae flata. Anders startet og jeg venta. På en eller annen måte kom det rullende en stein på størrelse med tennisball (kanskje litt mindre) og traff meg på hokkelkulen - altså det mest nerverike punktet på den (hvor er fjellskoene når man trenger dem som mest ;-) ). Foten ble helt lamma og det gikk ikke over - så der endte min tur. Jeg prøvde meg såvidt opp, men etter som jeg ikke visste om det ville gå over eller bli værre så var det idioti å fortsette oppover. Ingen vits i å ta sjansen på å må bli henta ned i den italienske fjellheimen. Anders fortsatte til topps, mens jeg haltet meg sakte men sikkert tilbake.
Med hjelp av wire opp.
Minnekortet på kameraet ble selvsagt fullt på vei opp, men Anders fikk i hvertfall tatt et bilde at det klassiske korset på toppen :-)
Monte Cernera, 2664 moh


Passo Giau der nede

Anders fikk en fin tur til topps, mens jeg haltet meg tilbake. Jeg ventet ved et sti-kryss noen km fra veien - og jeg trengte ikke å vente så lenge. Jeg hadde brukt ganske lang tid bort til dette krysset. Heldigvis ble foten mer og mer gangbar, men veldig smart avgjørelse å droppe toppen. Foten ble vel først mot normalen dagen etter.

På Passo Giau var det ordnet med en oppmurt sti til et utsiktspunkt - dit måtte vi (eller jeg) selvsagt opp (etter som jeg ikke fikk med meg den forrige toppen ;-) )
Anders foran Passo Giau - med Monte Cernera i bakgrunnen
Passo Giau ligger på 2236 moh og er en av Dolomittenes høyest liggende fjellpassene. Dolomittene er på Unescos verdensarvliste, dvs Dolomittene har i 9 områder som med på lista, bla området sør for Passo Giau.

Unesco - Dolommittene er på Unescos verdensarvliste
På ettermiddagen rakk vi jaggu inkjøring til mål av Coppa d'Oro delle Dolomiti på torget i Cortina. Vi fikk oss også et bord ute rett ved innkjøringen. Med 150 biler på rad og rekke så tok dette ganske lang tid..
VIP-plass til målområdet av Coppa d'Oro delle Dolomiti - på torget i Cortina
Jepp, det var siste kveld i Cortina. Et utrolig fint område med muligheter for mange aktiviteter om man vil. Litt dyrt, ikke så mye folk, dvs det ble ganske mange ifbm bil-løpet. Vi så også at fiffen var ute å koste seg i pelsene sine, selv om det er midtsommer.... Litt rikmanssfolk som kom hit og viste seg frem ifbm løpet.
I morgen går ferden til lavlandet, nærmere bestemt Verona.

Kommentarer