Randers topp, Mohns topp, Jønshornet, 25.7.21

Skydekket lå lavt i Ørsta i morrest (ca 5-600 moh) og Vallahornet og Saudehornet var ikke i nærheten av å være synlig. Det er meldt bra vær og krysser alt jeg har av fingre for at det skal klarne opp snart. Håper det blir så bra som på turen i går til Grøtdalstindane. Det er ihvertfall meldt knallvær og varmt i dag. Dagens turmål er Jønshornet (1419 moh) eller Randers topp (1414 moh) og Mohns topp (1350 moh), eller kanskje alle?  

Forrige tur til Jønshornet endte jo i en gedigen tåkegrøt på toppen. Jeg har altså noe ugjort der enda og håper ikke det skal ende som sist. Heldigvis begynner skodda å letne og jeg pakker og drar til Barstadvika og Barstadsætra. Dog henger skodda igjen der og jeg frykter reprise, men heldigvis letner det der også etterhvert.

Jeg har fortsatt ikke tatt noe valg på hvilken av toppene jeg skal på. Det frister med Mohns topp og Randers topp, men usikker på om jeg tør. Det som taler i mot er at det er bratt, lausur og noe ekkelt opp Mohns renne og jeg er noe utrygg på om jeg tør. Jeg har lest at klatrerne som skal til Bladet som regel går med hjelmen her i fare for småstein som raser ut. Det som taler for er at 71 grader nord har vær her og drasset med TV-crew og hele gjengen oppover renna. Nå vet jeg ikke hvor mye de jukser med frakt av utstyr, men om de ikke jukser så bør jaggu jeg også greie å komme opp uten alt det utstyret. Velvel, valget får vente til Molladalen.

Fin tilrettelagt sti over myra. Stien til Molladalen vrir seg mot venstre etterhvert og på venstre side av første dalen.

Kjettingplassen. Og de spektakulære Molladalsfjellene

Jeg gikk på gammel vane (har jo vært her hele en gang før) og gikk nøyaktig samme sti som sist oppover og kom selvsagt til stien med kjettingen som sist. Etter å ha passert kjettingen ser jeg det kommer en rødmerket sti litt ovenfor meg. Her møter jeg turfolk og vi lurer på hvor den andre kommer fra. De hadde fulgt rødmerkingen og slapp kjettingplassen (heldigvis for dem skulle det vise seg da hun ene var veldig høyderedd og hadde grudd seg til kjettingen), mens jeg hadde gått i fullt fokus og ikke sett at den rødmerkede stien hadde gått av. Jeg var vel i fullt tankespinn på hvilken topp jeg skulle velge å gå til....

Storevatnet og Molladalsfjellene. Den store klossen ca midt i bildet er Mohns topp. Mohns renne går opp til venstre for Mohns topp. Randers topp er den store litt mer til venstre.

Stien opp til Jønshornet går til venstre for den store kløft midt i bildet.

Ved Storevatnet må jeg bestemme meg og jeg velger å gå til Mohns og Randers topp. Dersom jeg ikke tør å gå opp er det bare å snu.

Lita hule - her er det mulig å få ly. Dog ikke så trivelig der da. 

Mohns topp rett frem og stien går opp til venstre for den

Storevatnet der nede

Tydelig sti oppover. Ikke så rart, det er jo rene valfarten til Bladet for å klatre. Det er gjerne guidede turer hver dag. Mohns topp rett opp. Randers topp er lenger til venstre og utenfor bildet.

Ser kanskje ikke så bratt ut, men det er det.... Og veldig rufsete.

Mohns renne. Storevatnet der nede.

Siste bit av Mohns renne opp til skaret.

Mohns renne var veldig bratt, rufsete, noe bratt kliving (hvilket gjør at jeg gruer meg til nedover´n - det er alltid værre ned). Heldigvis traff jeg på bare to og ellers var jeg alene i renna - altså ingen fare for at noen skal sparke ut noe, eller at jeg skal sparke ut noe på noen. Jeg kom meg altså opp, men tror ikke jeg skal gå denne turen igjen, er ikke så glad i bratt, rufsete terreng. Puh, skaret er nådd og så får jeg ta bekymringen om nedoverturen senere. Det viktigste er å sørge for at det er noen igjen på toppen når jeg starter å gå ned - da vet jeg at det kommer hjelp etterhvert i hvertfall :-)

Bladet, med noen på toppen.

Det klatres. Visstnok er det ikke så veldig avansert klatring, men ikke noe for meg i hvertfall.

En guidet gruppe, og klatrerne står i kø. Man bør forøvrig unngå å skli ned denne breen...

Randers topp, 1414 moh. Her er det også om å gjøre å ikke skli på breen. "Flaks" at jeg har med isøksa.

Lett oppstigning til Randers topp. Det værste er jo gjort opp Mohns renne.

Bladet der borte

Utsikt over til Jønshornet. Ålesund bak til høyre.

Fra Randers topp og ned til Storevatnet.

Ålesund og omegn

På vei ned fra Randers topp. Bladet ligger i øverkant av breen til venstre (vises god i skyggen på breen). Mohns topp rett frem. Hjørundfjorden til venstre.

Kolåstinden med bre i front.

Ned breen og ned til Inste Årsnesdalen. Vinterruta går vel delvis her før den går over til Ystenesdalen til høyre (sør).

Etter å ha vært på Randers topp må jeg bortom Bladet en gang til, før jeg går opp til skaret og deretter skal prøve meg på Mohns topp. Her har jeg lest at det er et par-tre utfordrende, luftige partier. Det samme gjelder her - jeg prøver og så får jeg heller snu om det blir for ille.

På vei fra skaret og opp til Mohs topp.

Jeg kommer meg over ett par luftige steder og øyner håp om selve toppen. Så fel kan jeg ta. Den siste forseringen av en stein setter stopper. Da har jeg gått på grensa i lang tid opp Mohns renne, ett par steder her så nå var det stopp. Mulig det ikke er så ille som det ser ut for, men det ble plutselig nok med utfordringer i dag - jeg skal fortsatt ha noen nerver igjen til nedturen i Mohns renne. De siste metrene bort til toppen får bare være.

Hit, men ikke lenger. Toppen er rett der, men ikke snakk om at jeg skal klive på den glatte fjellflata med retning rett utfor i tilfelle man sklir. Mulig det ikke er så ille som det ser ut for herifra, men dette var nok for meg i dag.

Randers topp der borte

Storevatnet

Bladet, med to klatrere oppå. Supert, ta vet jeg at de går ned renna etter meg ;-)

Ned Mohns renne gikk bedre enn fryktet, puh. Jeg brukte selvsagt lang tid og var nede på alle 4 det meste av tiden, men kom meg greit ned - bra det ikke skal deles ut stilpoeng :-D 

Nedover - etter Mohns renne og det værste er unnagjort.

Nærmer meg Storevatnet, men skrår i stedet rett høyre og tar en shortcut til stien opp til Jønshornet.

På vei ned fra Mohns topp bestemmer jeg meg får å gå Jønshornet også. Det er jo en knall dag og lyst lenge. Gudene vet når jeg tilbake i området neste gang og Jønshornet er jo så nære nå.

Stien opp til Jønshornet går ca rett opp før den skrår til høyre og deretter opp på kanten der bak.

Godt over halvveis opp mot kanten. 

"Gress-sletta" igjen før man bikker over kanten og fortsetter den luftige turen sørover mot selve toppen.

Eggen bort mot Jønshornet, noe luftig enkelte steder. Luftigere enn jeg husket, men det var jo tett skodde her sist så jeg så det vel ikke. Selve toppen ligger vel rett opp for den single snøflekken.

Molladalsgubben - populær klatrepinakkel

Mye steinur. Det er om å gjøre å gå rett. Det er noen små varder innimellom.

Endelig tilbake i hullet på toppen. Det er greit å krype under for å komme opp på toppen. Det er også mulig å klyve over - det er en god del luftigere. Helt uproblematisk i tåka sist, litt luftigere denne gang.

På toppen av Jønshornet  med utsikt :-D Randers toppder borte, og deretter Mohns topp. Sørover.

Utsikt ned der jeg kom fra, altså mot skaret og borte ved de snøflekkene går stien ned til venstre Storevatnet ned. Oksegylvatnet ned til høyre.

Topp-bilde :-) Hjørundfjorden der bak.

Utsikt rett nord mot Ramotinden nede til venstre og Ålesund langt der bak.

Topp-kassa. Og dette er det som er av toppen på Jønshornet. Lite.

På toppen møtte jeg en sprek ung fyr som hadde løpt opp fra Vollane og over Rametinden. Han hadde ikke brukt store tiden opp. I hvertfall, det ble snakk om hvordan turen fra Rametinden og opp til Jønshornet var - og den var grei i følge ham (selvsagt ettersom han hadde løpt den på null komma niks).  Jeg har jo selvsagt lest om en kjettingplass her også og spent på den selvagt.

På parkeringsplassen ved Barstadsætra har jeg sett en oversikt over ulike stier i området. Det skal visstnok gå en sti langs Oksgylelva og ned til Barstadstra. Forrige tur hit funderte jeg også på å gå denne rundturen Molladalen, Jønshornet, ned mot Ramotinden og stien langs Oksgylelva. Sist gang valgte jeg trygg rute pga null sikt, men nå er det jo skyfritt og lang lys sommernatt. Jeg bestemmer meg altså for å gå denne rundturen nå og starter turen ned fra Jønshornet og mot Ramotinden. Jeg tror jeg gjør noen feil valg på vei ned og går litt for mye rett ned fremfor å holde ryggen mer. Jeg så ingen merking eller varding så det blir frigåing. Justerer meg litt mer mot ryggen igjen og 

På vei ned fra Jønshornet. Tilbakeblikk på Jønshornet som ligger der oppe.

Etter hvert kommer jeg til kjettingplassen. Nesten litt flaks at jeg dumpet på den. Jeg hadde tenkt å gå rett frem, men skulle bare ta en titt ut på kanten til høyre og måtte noen metre bort - og vipps der var kjettingen. Uvisst om jeg hadde kommet meg ned der jeg tenkte og måtte snu. Jeg dumpa i hvertfall rett på kjettingen og visste jeg var på rett vei.

Kjettingplassen. Kjekt å ha noe å holde i på vei ned.

På vei ned fra Jønshornet. Rametinden der borte Stien ned til Oksgylelva brekker ned til venstre etter søkket til venstre der nede.

Turen ned mot Oksgylelva blir fullstendig frigåing. Jeg hadde satset på at den stien var tydelig, selv om den ikke er merket. Den var ikke tydelig i det hele tatt - altså det var ingen sti der. Jeg hadde heldigvis tatt bilde av infotavla og så sånn ca hvor det var tenkt at stien skulle gå i forhold til elva. Nesten helt ned til elva fant jeg bare best mulig sted å gå - som egentlig ikke var noen steder da det var mye tørre bekkefarer opp og ned. Til slutt fikk jeg øye på en mikroskopisk varde og lurte på om den var der med vilje eller bare en steinansamlig. Jeg øynet i hvertfall håp om at det var en varde som var lagt der med vilje og speidet etter flere. Ingen i sikte så jeg fortsatte å gå der det var mest naturlig. Plutselig dukket det opp en bitteliten varde til. Juhuiii, noen har gjort et forsøk på å merke innimellom. Så sånn fortsatte jeg. Fant noen ledetråder her og der og plutselig var det noe som lignet på en sti.

Liten varde. Oksgylelva nede i kløfta til venstre.

Okslgylevla - noe tørr. Stien 8som ikke er noen sti) går langs dennne siden av elva og litt oppi sida.

Juhuii, plutselig er det en liten sti. Langt der nede er parkeringsplassen.

Jeg dumpet altså borti en sti til slutt og hold greit følge med den til ca 200 høydemetre ned til parkeringa. Da forsvant den plutselig i skogen og umulig å finne. Turen herifra ble lange høydemetre i kratt, bregner og bekkefar, men kom meg ned til slutt. Stakkar de som tenker å gå turen motsatt vei, de kan jo aldri greie å treffe på stien midt inni skauen??

En super rundtur i Molladalsfjellene. Knall vær og heftige fjell omrking. Turen tok 10 timer. 
En heftig tur hvor man får testa grensa for hva man tåler av luftighet, rufsete bratte stier og litt kratt til slutt. Rett etter turen var jeg i utgangspunktet ganske bestemt på at jeg aldri skulle gå den rufsete Mohns renne igjen, men er ikke fullt så bastant på det lenger. Det var jo spennende også ;-)