Geitgallien - Lofoten, 28.7.2020

 Geitgallien, 1085 moh (også kalt Geitgaljen). Lofotens nest høyeste fjell. Kun nabofjellet Higravtinden (1148 moh) er høyere - og litt mer utilgjengelig for vanlige fjellgåere. På Higravtinden er det en fordel med tau og litt sikringsutstyr.

Parkering på Liland, ved et hus hvor det visstnok tidligere har vært en butikk. Herifra går det sti opp til lysløypa og det er bare å fortsette langs lysløypa oppover. Den deler seg på et tidspunkt, men det spiller ingen rolle om du tar til høyre eller venstre. Det er en rundløype og fører uansett oppover. Ved lysløypas høyeste punkt går det av en sti videre oppover - følg denne.

Langs lysløypa på vei oppover. 

Stien går på høyre side av kløfta/snøflekken. 

Det er relativt tydelig sti hele veien det første stykket. Når man kommer til renna krysser man bekken og går opp på høyre side av renna i "gressbakken". Her er de fortsatt tydelig sti.

Fascinerende hva van kan gjøre over tid med fjell - litt av ei vannrenne som har blitt til over tid.

Utsikt bakover - mot Austnesfjorden.

Etter å ha kommet opp forbi vannrenna flater det litt ut og det er fortsatt en grei sti å følge. På et tidspunkt må man krysse en bekk igjen. Her så jeg antydninger til små varder, men de forsvant i snøen når jeg måtte over et stort snøfelt. Jeg fikk øye på en liten varde på andre siden av snøpartiet fortsatt raka veien dit.

Fortsatt tydelig sti, men etterhvert skal man krysse mot høyre og gå på det lille skråpartiet mot høyre for den knausen rett frem i bildet. Her runder man knausen og kommer til den lille snøflekken til høyre for knausen. 

Liten varde - og herifra skal man rett frem til fjellknausen og opp skrått til høyre langs "platået".

Etter å ha rundet knausen blir jeg møtt med snø og atter snø. Det var jeg ikke helt forberedt på. Det var relativt hard snø også og jeg ble litt i tvil hvor det var greit å gå uten at det ble for bratt og hardt.

Knausen er rundet og jeg blir overrasket over hvor mye snø som ligger her. 

Høyre eller venstre for steinpartiet?? Jeg valgte høyre. Steinpartiet besto av våt svaberg og det var uaktuelt å gå over der.

Etter å ha passert steinpartiet flata det litt ut og snøen var litt mykere - sola hadde tatt litt mer her. 

Nå fulgte ca 200 høydemetre på snø. Lettgått, i hvertfall sammenlignet med ei steinrøys.

Geitgallien nærmer seg - toppen til høyre. "Stien" går rett frem og opp den lille snøflekken mot skaret på venstre side av Geitgallien.

Når jeg kom på ca 900 moh og så hvor langt snøen lå opp fjellsida ble jeg med ett usikker på om jeg i det hele tatt kom meg til topps. Jeg hadde hverken isøks eller stegjern med og må vurdere om det er trygt å gå opp lia eller ikke.

Utsikt ned mot sør - mot Kvanndalen. Visst nok yndet for rando ned her, men kan si med engang at det er alt for bratt for meg.

Krysset steinpartiet til venstre og fulgte den såvidt synlige stien ovenfor steinpartiet og skrått høyre opp.

Jeg var ganske spent på hvordan snøen var oppover lia. Og lia er innimellom brattere enn man tror, i hvertfall om snøen er hard og glatt. Heldigvis møtte jeg en på vei ned og han sa det var greit nok, men vær obs. Jeg fulgte hans fotspor og fikk greit nok feste på vei opp ved å sparke godt inn i snøen. Løsgrusen/sanda som kom lenger opp var like så ille.

Tilbakeblikk på stien. Higravtind er fjelltoppen til høyre.

Etter å ha kommet meg opp lausgrusen i bratta ovenfor snøpartiet kom jeg opp i "skaret" og stien vridde mot høyre. Her var det en og annen liten varde, men alt i alt var det ikke så mange valg av rute. Møtte litt er snø igjen, og et lite stykke 

Opp og opp. Fulgte snøranda opp og til venstre.

Det lå mer snø enn forventet, men fikk sneket meg opp denne sprekka mellom snø og fjell. Det var litt for bratt til å gå på snøen.

Mye klyving de siste metrene, men det gikk greit og det var tidvis noen små steinvarder her og der.

Og plutselig var premien der - en super utsikt utover Lofoten. Brukte ca 2,5 t på turen opp - i rolig tempo og en liten rast.

Juhuiii - til topps på Geitgallien, 1085 moh. Lofotens nest høyeste. Antar det er Himmeltinden den store klompen langt bak litt til venstre. Matmora er spissen rett over hodet mitt, og ryggen ned mot høyre til Delp.

Austnesfjorden i retning Svolvær. Vågakallen det store fjellet litt bak i midten.

Trolltindan - og ser også såvidt Trollfjorden bak til høyre.

Lagnt der bak er Hamarøy og kan også såvidt skimte Hamarøyskaftet (som en enslig pigg litt til høyre for midten på bildet)

Fascinerende "tannrekke" der nede.

Returen ned fra toppen gikk stort sett greit. Litt kronglete å finne de små avsatsene jeg kom opp på, og litt kronglete å komme ned i den sprekka mellom fjell og snørand, men ellers greit. Og selvsagt litt varsom ned lausura før det store snøpartiet. Ingen grunn til å rase utfor der i stor fart.

Ned lausura før snøpartiet. Snøpartiet var nå litt mer slushy og det var helt kurrant å delvis skli nedover. Det gikk dermed ganske radig ned.

Folk i sikte. Har møtt en tidligere i dag, og nå kommer neste følge (som var forberedt og hadde med isøkser). Ikke altfor stor trafikk opp til Geitgallien.

Med så mange høydemeter på snø nedover gikk det ganske radig ned - mye radigere enn i man skulle ha trasket i steinur ja.

I øverkant av ravinen.

Tilbakeblikk på turruta. 

På motsatt side av Austnesfjorden var det god utsikt opp mot Geitgallien (spissen ca midt i bildet). Higravtinden er fjellet til venstre.

Totalt brukte jeg 5 timer t/r i rolig tempo og med flere pauser. 2,5 t opp. Brukte kanskje 1,5 t ned - sparte mye tid på å skli en del på snøen.

Geitgallien er absolutt en tur å anbefale, men man må være obs på at det kan ligge snø langt utover sommeren. Man må også være fortrolig med litt bratt lausur og klyving. Utsikten til topps er bare helt fantastisk - Higravtinden. Hamarøyskaftet, Matmora, Himmeltinden og ikke minst Vågakallen.